Gå til innhold

Dommens dag

I kveld blir det gudstjeneste i Sandar kirke i Sandefjord for meg. Her er dagens preken:
 
PREKEN GOSPELMESSE SANDAR KIRKE MATT.24, 35FF.
Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. 36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. 37 Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 38 For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, 39 og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 40 Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. 41 To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
42 Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. 43 Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. 44 Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.
 
Da jeg sa ja til å preke på denne gospelmessen her i Sandar kirke hadde jeg ikke sett på hvilken tekst jeg skulle preke over. Vi prester velger jo ikke tekstene – vi følger noen faste tekstrekker gjennom det som kalles kirkeåret. De sikrer at prestene ikke tar seg friheten å preke over kjepphestene sine hver eneste søndag, men at vi jobber oss gjennom en bredde av bibeltekster og ulike temaer.
Dette er jo ikke akkurat en enkel feelgood-tekst å ta med folk inn i når det snart er førjulstid med kos og hygge i alle kanaler. Men for det første tenker jeg at hvis ikke jeg som prest kan si noe om temaene denne teksten drar opp, hvordan kan jeg forvente at folk flest skal forholde seg til dem? For det andre: Med tema jeg fikk oppgitt: «Finnes det feil folk for Gud?», er dette en tøff men god tekst å sparre med. For det tredje: De siste ukene har det vært mye oppmerksomhet rundt filmen Disco, dokumentaren om homo-terapi, og lukkete kristne miljøer med skarpe skiller mellom innenfor og utenfor – som kirke er vi nødt til å snakke høyt og tydelig om hvordan Bibelens tekster kan brukes og misbrukes til både sunn og usunn teologi og tro. For det fjerde: Jeg er utfordret på å dele av eget liv og egne erfaringer, og ett av de løftene jeg ga meg selv som 16-åring tilsier at jeg ikke sniker meg unna denne teksten. Jeg har fem knagger: 1.Ærlighetsteologi, 2.Bibel på godt og vondt, 3.Finnes det feil folk for Gud?, 4.Dommedag, og 5.Tyven som kommer om natten. – Heng med!
 
1.ÆRLIGHETSTEOLOGI
Til det siste først – siden jeg uansett er bedt om å dele av mitt eget. Det løftet jeg ga meg selv som 16-åring, gikk ut på at jeg aldri skulle vike unna vanskelige spørsmål eller krevende tema i livet eller troen (da visste jeg ikke at jeg skulle bli prest). Bakgrunnen var at min ett år yngre lillesøster Gunvor døde da hun bare var 15 år, etter fire års slit med alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg tumlet med spørsmålet om hvordan det kan finnes en kjærlig og allmektig Gud, når det finnes så mye lidelse og urettferdighet i verden, og unge mennesker finner livet mer umulig enn døden. Da opplevde jeg at mange voksne kristne rundt meg, kom med for meg lettvinte og velmente forklaringer, som skulle forsvare Gud og få troen til å gå opp. Men troen gjør ikke alltid det. Livet går ikke alltid opp – da kan ikke troen alltid gå opp heller, i så fall blir jeg mistenksom. Det er noe med terrenget og kartet … Derfor lovte jeg meg selv å holde fast på det jeg nå ville kalle en «ærlighetsteologi», der vi søker å snakke grundig og sant om troen og livet og ikke fake. Det gjelder også når vi møter sånne krevende tekster og tema i kirken som vi gjør disse siste søndagene i kirkeåret og i adventstiden. Da er det godt vi har gospelmesse i kveld – denne musikken er ikke fremmed for verken lidelse og død, eller kjærlighet og håp. Mens det er kos og hygge i alle kanaler, møter både gospel’en og kirkeåret oss med bønn og bot, dom og død, men også glede og himmelhåp.
 
2.BIBEL PÅ GODT OG VONDT
Bibelen er hellig skrift for kirken. Hva betyr det? Det kan du få mange forskjellige svar på. Noen mener at Bibelen er en direkte åpenbaring fra Gud, en absolutt autoritet, skrevet ned nærmest på diktat. Da tenker man gjerne også at den ikke skal tolkes, bare leses som «Guds klare ord.» I den andre enden finner du folk som vil si at Bibelen omhandler datidens menneskers påståtte erfaringer og tanker om Gud, og skal behandles som en hvilken som helst annen gammel bok. I det store mellomrommet mellom disse to posisjonene, finnes ulike versjoner av et bibelsyn som sier at Bibelen er inspirert av Gud og alltid må stå i sentrum for kristen forkynnelse, men at den må tolkes og diskuteres av kirkens fellesskap på nytt og på nytt for å være grunnlag for sunn og bærekraftig tro og teologi.
Bibelens mange ulike tekster kan brukes og misbrukes til nesten hva som helst, det har historien vist. Filmen Disco og dokumentaren om såkalt homo-terapi og debatten rundt disse, har på nytt løftet fram i høst hvordan Bibel og teologi kan brukes på måter de fleste av oss vil si er helt uakseptable. Bibelen har blitt misbrukt for å legitimere undertrykkelse, overgrep, vold og maktmisbruk. Men den har også blitt brukt til det motsatte – den har gitt kraft til frigjøringskamp og radikal nestekjærlighet og kampen for menneskeverd og rettferdighet. Ingen bibelbruk er uskyldig, og særlig vi som religiøse ledere har ansvar for hvordan vi snakker om og bruker Bibelen.
 
3.FINNES DET FEIL FOLK FOR GUD?
Dette var et av spørsmålene jeg fikk som en slags intro for denne kvelden. Finnes det feil folk for Gud? Er det noen folk Gud er opptatt av å holde utenfor? Om vi forholder oss til at kristen tro primært kjenner Gud gjennom evangelienes fortellinger om Jesus, ser svaret ut til å være nei. Jesus var definitivt ikke opptatt av å holde folk utenfor, men tvert i mot å invitere alle inn, henge sammen med feil folk, og tvangsmingle mennesker som egentlig ikke ville omgås hverandre.
Jeg tror ikke det finnes folk som er feil for Gud. Det sier egentlig seg selv, dersom Gud har skapt og elsker alle mennesker og ønsker fellesskap med alle. En av mine favorittprester, Nadia Bolz-Weber, snur dette på hodet, og snakker om «å finne Gud i feil folk.» Hun har selv en bakgrunn som narkoman og stand-up-komiker, og forkynner råere og bedre enn de fleste. Hennes første bok på norsk kom i sommer, og heter nettopp «Å finne Gud i feil folk.» Hun forteller at det ofte er nettopp der hun minst venter det, at hun finner Gud og nåden. Det finnes ikke feil folk for Gud – men vi mennesker er ofte flinke til å dele mennesker i feil folk og bra folk, også i Guds navn. Innenfor og utenfor.
 
4.DOMMEDAG
Da kan vi kanskje si at vi er inne i dagens tekst, om dommens dag, der Menneskesønnen, altså Jesus, skal komme igjen og dømme levende og døde, og vi skal stå til regnskap med våre liv. Dette tema har vært malt ut i både tekst, forkynnelse og bilder gjennom hele kirkens historie, blant annet med utgangspunkt i tekster som den vi har i dag. Saftige svovelprekener har nok bidratt til mye helvetesangst, dømmesyke, hykleri, og avstand til Gud og kirke. Vi som er samlet her i dag, har sikkert ulik religiøs bagasje og hører kanskje denne teksten ulikt, men jeg vil tro at de færreste av oss har den som favorittekst.
 
Egentlig er ikke det at vi skal stå til regnskap for hvordan vi lever, en veldig opprørende tanke i seg selv. Å ta ansvar for hvordan vi lever, innenfor de rammene og mulighetene vi har, er for mange av oss en selvfølge. Og at vi alle helst bør få som fortjent. Kjærlighet, godhet, tapperhet og mot skal helst belønnes. Påfører du andre mennesker lidelse og urett, bør det før eller senere svi, og den du har skadet få oppreisning. Sånn sett kan det vanskeligste med dommedag og et slikt livsregnskap bli om ikke alle skal få som fortjent – om alle skal bli møtt, ikke bare med dom, men med nåde?
Samtidig er Dommedag en helt umulig tanke for mange. Umulig tanke, fordi den skaper altfor mye angst, eller fordi man ikke tror verken på en Gud eller noe liv etter døden. Eller kanskje det er en provoserende tanke at en Gud eller noen andre utenfor meg selv skal felle en avgjørende dom over mitt liv. Eller fordi det er umulig å forstå at en Gud som sies å ha skapt og elske alle mennesker, skal dømme noen innenfor og andre utenfor; noen skal få bli med og andre bli igjen. Særlig om vi snakker i et evighetsperspektiv.
 
Bibelens tekster om endetid og dom, fortapelse og frelse er ikke lette å bli kloke på – de peker i litt ulike retninger. Sånne apokalyptiske tekster som dagens, var en mer vanlig sjanger på Jesu tid, og var nok like mye en kodet kommentar til nåtiden som en profeti om framtiden. Til en sårbar og forfulgt helt fersk kristen minoritet, malte den kristne versjonen av disse tekstene fram formaning om å holde ut, forsikring om at de om påførte dem så mye ondt ville få sin straff, og et lysende himmelhåp for den som holdt ut. Litt annen setting enn de fleste av oss her i Sandar har erfart.
Jeg tror det er en kamp mellom godt og ondt i verden. Og jeg tror at vi mennesker alle sammen bærer på både godt og ondt. Jeg tror at vi og verden trenger redning fra ondskapen i oss og rundt oss. Jeg tror at Gud gjennom å bli menneske og gi seg selv for oss alle gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse, har gitt oss den redningen vi og verden trenger; en gang for alle. Som Nadia prest kaller det: «The blessed exchange» – at Jesus tar dritten vår og gjør den om til noe fint. Derfor tror jeg også at Dommedag er et nødvendig oppgjør på veien med all liten og stor urett og ondskap vi har vært delaktige i, og at Dommedag rommer oppreisning for alle som har vært offer for andres ondskap eller likegyldighet.
 
5. Til slutt: TYVEN SOM KOMMER OM NATTEN
Om vi så klarer å forholde oss til Dommedag – hva så med bildet Jesus her tegner av seg selv: Menneskesønnen som kommer som en tyv om natten? Er det ikke mange nok vanskelige gudsbilder der ute fra før, om vi ikke skal se på Gud som en som kommer og raner oss når vi minst venter det?
Favorittprest Nadia har et for meg overraskende perspektiv på denne teksten. Hun sier at det kanskje rett og slett er gode nyheter at Gud kommer som en hellig tyv om natten. Ikke for at vi skal våke i angst for å unngå å bli overlatt til evig pine, men fordi Gud kanskje vil ribbe oss for skiten vi trenger å bli kvitt; både bokstavelig og billedlig talt? Hun kaller det adventsløftet i denne teksten: at Gud vil bryte seg inn til oss en stund vi minst venter det, for å ta noe fra oss; frigjøre oss fra noe? Kanskje er dette nettopp en adventstekst for alle oss som har mer enn nok av både materielle og mentale greier, midt oppi Black Friday og førjulshandel som slår stadig nye rekorder, og en julefeiring som gjør forskjellene mellom de som har og de som ikke har enda større? Nadia foreslår å lage adventslister i stedet for ønskelister til jul – og på adventslistene kan vi skrive ned det vi ønsker at Kristus skal bryte seg inn og ta fra oss. I håp om at han midt på natta skal raske med seg noe av det idiotiske rælet vi har i husene våre, eller stikke av med selvforakten vår, bitterheten, tvangs-spisingen eller grådigheten vi kjemper mot.
 
Også dagens tekst vil være evangelium = gode nyheter. Den gode nyheten er at når vi skal stå til regnskap med våre liv, møtes vi av nåde. Vi møtes av en Gud som kjenner oss tvers igjennom og elsker oss uansett hvordan livene våre ser ut. Vi møtes av en Gud som samtidig har tatt et radikalt oppgjør en gang for alle med vår lille og store ondskap, og som utfordrer oss radikalt på å elske Gud og vår neste som oss selv, i ord og handling. Og som en dag vil nyskape himmel og jord, med lindring, frigjøring og oppreisning for alle som trenger det.
Vi kan ta i mot denne livsforvandlende nåden fra Gud hver eneste dag – vi må bare tåle at vi trenger den, og tro at vi er verdt den. NÅDE VÆRE MED DERE OG FRED FRA GUD VÅR FAR OG HERREN JESUS KRISTUS!
 
 

Den ene setningen

En gang skal jeg lære meg å spille gitar, lage mat og strikke. Men det blir nok om et par tiår – om jeg er heldig å leve og være frisk så lenge. Det er for mange andre prosjekter – for mye annet som er viktig, givende, gøy, utviklende.

Bloggen skal ikke måtte vente SÅ lenge, men foreløpig er det FB-siden og -veggen min jeg bruker aktivt. Før doktorgrad nå snart er levert, tar jeg færrest mulige nye utfordringer – den er nemlig mitt Mount Everest. Jeg startet på den fordi jeg syntes jeg måtte gi meg selv noe nytt å bryne meg på, et avbrekk, når jeg hadde vært prest i omtrent tjue år og håpet å være det i tjue år til. Jeg hadde grått meg gjennom embetsstudiet, full av eksamensangst, og tenkte at nå måtte jeg gjøre meg ferdig med den, en gang for alle. Dessuten er jeg en som tenker, snakker, skriver, fikser fort – og tenkte at jeg hadde godt av å gjøre noe langsomt, grundig, prosessuelt. Nå vet jeg at jeg kommer i havn, at jeg straks leverer. Jeg har lært mye, og har forhåpentligvis utviklet meg både som menneske og teolog. Men jeg er lykkelig over å være tilbake i full prestejobb. Så heldig er jeg.

Om jeg skal skrive en eneste tanke her nå, så heter den «den ene setningen.» Den ene setningen i det en prest eller annen religiøs leder sier, som kan gjøre at de antatt mest sårbare og utsatte i en forsamling, opplever seg sett og inkludert. Den ene setningen som nyanserer og åpner opp.

Det kan handle om å si «god helg – midt i alt som er.» Da signaliserer vi ikke bare et ønske om en god helg, men også en anerkjennelse av at livet rommer både gode og vanskelige ting. Det kan innebære å legge til noen ord i forbønnen, slik at vi ikke alltid ber for «de som» strever, sørger, er ensomme, men de blant oss og andre steder som har det vondt. Eller kanskje at vi i starten av bots- og bønnedag eller fastetidens søndager eller andre litt tunge dager i kirkeåret, sier noe i åpningsordet om at den som har et gudsbilde preget av strenghet og fordømmelse og aldri kjenner seg gode nok for Gud, skal ta dagens tekster med en klype salt. Eller – når vi bruker hyggelige barndomsminner fra julaften eller sommerferier på fjellet – starte med å si: Barndom kan være best og verst, og blant oss som er samlet her i dag, finnes nok begge deler. Jeg har selv vært heldig, og i dag vil jeg ta utgangspunkt i et gyllent minne – somrene på fjellet på hytta til bestemor og bestefar.

Det skal ikke så mye til: et ord, en setning, en nyansering. Men det kan bety all verdens av forskjell for noen av de som hører på. Og gjøre terskelen lavere, både til sjelesorgens samtalerom og til fellesskapet. Den ene setningen.

God lørdag – midt i alt som er.

Preken Allehelgensdag

Allehelgens dag. Jeg tenker ekstra på mange av dere jeg kjenner i dag. Dere som sørger over noen dere har mistet – helt nylig, eller for lenge siden. Dere som skulle ønske dere hadde noen – og noen å sørge over. Dere som skulle ønske dere kunne sørge og savne, men som mest av alt er sinte eller lettet eller fortsatt fylt av angst. Dere som akkurat nå lever tett på egen død. Dere som har usynlige fortellinger og kamper, som på ulike vis får ekstra trykk akkurat i dag. Jeg tenner lys for dere.

Her er en tidligere preken for Allehelgens dag – nå skal jeg snart opp og lytte til mine gode kolleger i Fagerborg, og Hovlands fantastiske Allehelgens-messe.

Hebreerne 12, 1-3.
”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.”

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5.kap.:
”Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”

”Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss…” Vi har en sky av vitner omkring oss. Store, berømte helter og mer usynlige hverdagshelter. Mennesker vi har beundret eller elsket eller begge deler – som har satt spor i oss og i vår tro, i vårt håp, i våre kamper. Mennesker vi i dag minnes, sørger over, takker for og tenner lys for. På samme tid vil jeg tenne et lys for alle de som i dag minnes noen døde som de IKKE klarer å beundre eller elske; noen de IKKE håper å møte igjen. Tenne et lys for de som fylles av ikke bare sorg, men frykt og sinne, fordi de minnes mennesker som satte vonde spor i livene deres. Den sorgen er så uren og kompleks. La ikke dem bli ensomme på en allehelgens dag. Kanskje er det da viktig å holde fast på at det bokstavelig talt stemmer når Jesus sier at «i min Fars hus er det mange rom» – slik at det går an å skjermes når det trengs….?

”Nå er livet gjemt hos Gud – vi overgir alt til ham,” sier en av Svein Ellingsens salmer. Sånn er det. Livet er gjemt hos Gud og vi overgir alt til ham. Den Gud som har lovet oss at en dag skal alle tårer bli tørket og døden ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Den Gud som går med oss i savn og sorg, kamp, lek og glede – alle dager og alle slags dager. Den Gud som har gitt oss himmelhåpet. Vi vet ikke hvordan himmelen er; bare at det er himmelsk . En nydelig liten barnebok har følgende betraktning om Jesus og himmelen:

”Min søster er en engel”:
”En dag sa frøken at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn det er å komme til himmelen. Da dyttet kameraten min, Berra, til meg på låret. – ”En kamel”, stønnet han. – ”Da kan man like godt gi opp.” – ”Hva var det?”, sa frøken. ”Er det Ulf som snakker igjen?”. – ”Neida,” sa jeg, ”- Jeg bare så på Jesus.”
Jeg så ofte på Jesus. Han smilte så vennlig fra bildet på veggen. Han holdt armene ut som om han ville klemme oss alle sammen. Og kjolen hans, den var mye penere enn frøkens. ”Det er kanskje noe du vil si høyt?”, sa frøken. ”Er det noe du vil spørre om?” ”- Ja”, sa jeg, ”kan man få Sjoko i himmelriket?” – ”Hva?!”, sa frøken. – ”Sjokokarameller”, sa jeg. ”Og bringebærbrus. Det er bortimot den beste brusen som finnes, synes jeg. Så lurer jeg på åssen filmer englene kjører i himmelen. Og om det er hunder der oppe.” Da måtte jeg gå ut. Frøken sa jeg var en slem gutt som bare tenkte på meg selv. Og at Gud ikke var noe å spøke med.
Det ville Jesus aldri ha sagt. Han ville sagt at Gud elsker at man spøker. Og han hadde skjønt at det ikke var meg selv jeg tenkte på, men den døde søsteren min som jeg aldri noen gang hadde sett.”

Gud ser oss, ser vår historie, også den som er skjult; vår smerte, våre sorger, våre tynne håp. Gud er hos oss. Ulf i denne lille historien så ofte på Jesus. Det samme ber dagens brevskriver oss om å gjøre: ”Fest blikket på Jesus, troens opphavsmann og fullender.”

Det er så mye som gjør krav på vårt blikk og vår oppmerksomhet, av både gode og mindre gode ting. Men det er bare ett sted vi kan feste blikket hvor vi møter en kjærlighet som gir oss livet, tilgir oss alt, elsker oss gjennom liv og død, og venter på oss på den andre siden av døden. Det er på Jesus Kristus, Den oppstandne. Utgangspunktet for vår tro. Målet for vår tro.

Hvordan fester vi så blikket på en som er usynlig? Vi kan holde blikket festet på det bildet som Bibelens fortellinger gir oss av Jesus. Vi kan holde blikket festet på uttrykk av kunst, natur, andre mennesker, som gir oss bilder av Jesus og gir næring til troen vår. Vi kan be, ta imot brød og vin, være stille. Å ”holde blikket festet” handler ikke bare om et ytre, men om et indre blikk. Det handler om hvem som er Herre i vårt liv; hva vi gir oppmerksomhet og tid, hva som er i kjernen i vårt liv, våre valg og våre handlinger. Hva vi bygger på, lener oss på, er villige til å kjempe for.

Med blikket festet på Jesus – OG på ”skyen av vitner omkring oss” – kan vi kjenne oss sett, elsket, inspirert og båret. Men også utfordret og ansvarliggjort. Den som vil følge Jesus – ”holde ut i det løp som er lagt opp for oss” som teksten sa – og med ham som forbilde tale de undertryktes sak og arbeide for fred og rettferdighet, vil selv ofte måtte være villig til å ofre noe. Være villig til å tåle urett, og møte motstand. Jeg kjenner at jeg er redd for det. Skulle ønske jeg var litt mer heltemodig.
I salmen ”Alltid freidig” synger vi i 3.vers: ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller.” Jeg håper jeg slipper å bevise at jeg er villig til å dø for det jeg har kjært. Men jeg tror det er riktig at hvis vi kjemper for det vi har kjært og dem vi har kjær (vel og merke med respekt for livet), og hvis vi kjemper for at verden skal bli et bedre sted for alle, så gjør det både livet og døden enklere. Fordi vi vet hva som betyr noe og hva som ikke betyr noe. Og er tro mot vår overbevisning.

En kollega fortalte meg en gang om en konferanse om politikk og spiritualitet i Washington, som han hadde vært på. Der store bilder av Moses, Maria Jesu mor, Oscar Romero, Martin Luther King, Simone Weil og mange andre, ble båret inn ved konferansens åpning og omkranset alle som var tilstede. Tema var hva det vil si å følge Jesus i møte med urett og undertrykkelse. Og utgangspunktet var den teksten vi nettopp har lest: Om den store sky av vitner vi har omkring oss. Alle bildene var av mennesker som har bidratt til frigjøring, rettferdighet og bedre kår for andre – noen med livet som innsats. Og alle disse var drevet av troen på Gud som selv steg ned i vår verden, satte mennesker fri, ga sitt liv for menneskers frelse, og vant over døden og ondskapen. Skyen av vitner, trosheltene og trosforbildene oppmuntrer meg og utfordrer meg. De tålte det utroligste for det de håpet på – vi kan be om å få styrke til det samme.

Jesus sier til alle som vil følge ham: Dere er jordens salt! Dere er verdens lys! Det er store ord. Saltet gir smak og karakter og bevarer fra forråtnelse. Lyset varmer, gir liv og viser vei. Jeg må innrømme at jeg slettes ikke alltid føler meg så veldig som lys og salt. Likevel er jeg glad for at det står: ”Dere ER”, ikke ”Dere kan bli” eller ”Dere burde være” eller noe sånt. Vi ER lys og salt. Det må bety at Jesus har gitt og hele tiden gir oss det vi trenger for å være lys og salt. At vi bare skal prøve å ta imot og leve det vi faktisk allerede er. Sammen. Med blikket festet på Jesus. Inspirert av den store skyen av vitner omkring oss. Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Preken Bots- og bønnedag 2018

BOTS OG BØNNEDAG 2018

JESAJA 59

1 Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. 2 Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere. 3 For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik. 

Ingen stevner til doms med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder ondskap.

1.JOHANNES 1 OG 2

8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.10 Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige.2 Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.

LUKAS 18:

9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

   10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

   14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

ÅPNINGSORD

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Vi er samlet til bots- og bønnedag – en tung og mørk dag, med til dels harde tekster, som synes å bekrefte ideen om en kirke som snakker høyt om svovel, selvransakelse, synd og dom. Har du fått overdose av det tidligere, skal du være litt forsiktig med bots- og bønnedag. Snakk med en av oss prestene eller diakonen hvis det blir vanskelig. Andre av oss har bare godt av å bli utfordret på det onde i oss og rundt oss, og hvordan vi møter det.

Reformasjonsdagen, 31.oktober, kommer alltid helt oppi Bots-og Bønnedag. Det er egentlig veldig fint. Luthers liv og teologi ble dypt preget av den unge munkens nye oppdagelse av nåden. Luther skrev i 1520: «En kristen er på den ene siden ved troen fullstendig fri fra alle krav overfor Gud, og kan være trygg og glad i sin frelse; på den andre siden er han bundet til alle og enhver i kjærligheten, satt fri til å være i tjeneste «som en Kristus for sin neste.» Frigjort. Ansvarliggjort. Gjennom nåden.

Nåden er alltid først og sist, størst og gitt – slik den rammer inn gudstjenesten gjennom nådehilsen og velsignelsen. Men vi må tåle at vi trenger den, og tro at vi er verdt den. Det er egentlig dèt bots- og bønnedag handler om.

PREKEN

Det er så mye å si til dagens tema og tekster! Jesaja tegner et mørkt bilde av oss mennesker og sier: Det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Men Johannes lover oss tilgivelsen og sier at Jesus sonet ikke bare våre, men hele verdens synder. Lukas kommer med fortellingen om fariseeren og tolleren og konklusjonen at «den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt». Skylden. Tilgivelsen. Ydmykheten.

Vi har alle skyld. Noen har mer skyld enn andre, noen innser det mer enn andre, noen tar på seg mer skyld enn de skal. Noen kjemper med tilgivelsen i forhold til Gud, seg selv eller andre – andre hviler i tigivelsen. Noen av oss er altfor ydmyke og har hørt for mange prekener om hvor fæle vi er – andre av oss har godt av å bli utfordret på våre mørkesider og la Gud være Gud i våre liv. Denne dagen er full av både nåde og utfordring – jeg håper du hører begge deler.

Selv bots- og bønnedag starter med nådehilsen: Nåde være med dere…. Nåden er først og sist, størst og gitt. Dagen rommer et stort alvor, men også mye nåde. Hjelpen er nær!

Vanligvis snakker vi mennesker mer om «bot og bedring» enn «bot og bønn.» Å love bot og bedring handler vel om å først «gjøre bot» = innse at noe i livet vårt er galt eller dårlig, og at vi trenger å «bøte på», reparere det som er gått i stykker, ta nødvendige oppgjør –  og så «gjøre bedring» = ta grep, gjøre nødvendige endringer, lage gode vaner. Enten det handler om å danse og synge mer, be om unnskyldning, bruke mindre penger, leve mer miljøvennlig, spise sunnere, slutte å røyke, baktale mindre, lese mer i Bibelen, bruke tanntråd, eller noe helt annet. Kort sagt: Bli en bedre utgave av oss selv. Bot og bedring.

«Bot og bedring» handler om de tingene vi selv kan og bør ta ansvar for. Det er viktig nok. Vi må selv leve våre egne liv og ta ansvar for våre valg. En av mine kompiser kom nettopp med en bok som heter «Kunsten å forme livet.» Stian skriver varmt og humoristisk, med utgangspunkt i ny hjerneforskning, gammel klostervisdom og personlige erfaringer.  Han viser hvordan vi formes av tiden vi lever i, og hva som må til for at vi kan forme livet vårt. Boka åpner med et sitat av Henri Nouwen: «Du tenker deg ikke fram til en ny måte å leve på. Du lever deg fram til en ny måte å tenke på.» En gang til: «Du tenker deg ikke fram til en ny måte å leve på. Du lever deg fram til en ny måte å tenke på.» Bots- og bønnedag vil pushe oss i gang med å leve fram en ny måte å tenke på. MEN – Så ny, så radikalt annerledes, at vi ikke bare kan fikse det selv.

«Bots- og bønnedag» er større og dypere enn et personlig livsendrings-prosjekt. I dag er utgangspunktet alt det vi selv ikke kan fikse og ta ansvar for. Livet handler ikke bare om våre små og store valg – selv om de er svært viktige. Den store kampen mot Det ondes makt, i oss og i verden, er ikke «på liksom.» Som Paulus skriver: «Det gode jeg vil, det gjør jeg ikke, og det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.» Både godhet og ondskap er en realitet i våre liv og i vår verden. Da må vi også våge å snakke om det.

En lørdagskveld kom jeg i snakk med en fyr på fest, og da han skjønte hva jeg jobbet med, sa han: ”Hvorfor må kirken alltid snakke så mye om synd og hvor syndige vi er? Man føler seg ikke akkurat velkommen av slikt, og det er så slitsomt å skulle føle seg så elendig.”

Snakker vi alltid om synd i kirken? Det avhenger nok både av den som taler og den som hører på og hvor vi befinner oss. Men bots- og bønnedag er vel dagen for Synd, Svovel og Selvransakelse, og muligens enda flere ord på S.

Hva er synd? Det er definert blant annet som å bomme på målet; bomme på det som var Guds ønske og vilje for våre liv. Synd er alt det som river ned, ødelegger, skaper splittelse. For eksempel: baktaling, økonomisk eller seksuell utroskap, grådighet, maktmisbruk, utestenging, misunnelse, utakknemlighet, løgn.

Men Bibelen går enda mer radikalt til verks: I Matteus evangeliet kan vi lese om den store regnskapsdagen, og da handler det både om det vi har gjort og det vi lot være å gjøre. I møte med Gud som har skapt meg og kjenner meg ut og inn, vil det alltid være mye som ikke holder mål. Og det finnes nok av muligheter til å gjøre det gode, som jeg ikke bruker. ”Den gyldne regel” sier: ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.” Både gjøre godt og la være å gjøre ondt. Hvis vi hadde levd etter den, hadde verden sett nokså annerledes ut. Men det gjør vi ikke. Derfor trenger vi bots- og bededag.

Hva skulle jeg ønske at vi har med oss, før vi i det hele tatt går i gang med bots og bønnedag? Tre ting:

Først: At vi er skapt av Gud, og elsket av Gud som vi er.

Dernest: At vi alle er syndere. Per Arne Dahl skrev en gang en bok med en vesentlig tittel: ”Oss syndere i mellom”. Vi er alle syndere. Skillet mellom godt og ondt går ikke mellom oss (eller mellom kulturer, land eller religioner), og vi stiller alle likt overfor Gud.

For det tredje: Gud møter oss med tilgivelse og oppreisning. Det betyr ikke uten videre at alt er greit i forhold til dem vi har gjort urett mot; det er en egen prosess (og et stort tema i en annen preken). Men Gud gir oss stadig kjærlige, blanke ark.

Tradisjonelt har prekenformelen vært «lov og evangelium», «synd og nåde»; i den rekkefølgen. Tanken var vel at vi FØRST skulle bli konfrontert med vår elendighet, og SÅ finne tilflukt i nåden. Det funket kanskje hvis man hadde et bra selvbilde og en sterk tro, eller hvis man trengte å bli røsket hardt i vekket. I et sekulært og prestasjonsorientert samfunn – der Gud og tro langt fra er en selvfølge, og der mange opplever seg mislykket og har mer selvforakt enn selvfølelse – funker det dårligere. Min erfaring er at mange trenger den motsatte rekkefølgen: «Evangelium og lov», «nåde og synd.» Vi må få hvile i Guds kjærlighet til oss og vår egen verdi FØR vi orker å se våre egne mørkesider i hvitøyet.

Men uten synden, blir nåden vanskelig å ta inn. Vi trenger å se sannheten om oss selv – både det gode og det onde. Det betyr ikke at vi må være nedbøyde, selvutslettende vrak, men vi trenger oppgjør. Alle vi ”greie”, som ikke alltid er så greie, og alle andre. Gud kaller oss til regnskap og oppgjør – både for vår egen skyld og for dem vi sviktet. Jesus er en soning for hele verdens synder, hørte vi. Også våres. En sunn innsikt i meg selv som synder, kan på sitt beste gjøre meg mer ydmyk, mer raus og ikke minst: Mer klar og takknemlig for den nydelige nåden.

Jeg ser særlig to ting som kan være vanskelige med nåden: Vi må TÅLE at vi trenger den, og TRO at vi er verdt den.

Fariseeren i dagens fortelling tålte nok ikke å trenge nåden. Han mener tydeligvis selv at han har livet på stell og oppfyller alle religiøse bud og regler – de var mange! Han hadde svart belte i religion, men gikk nådeløs hjem. Tolleren slet kanskje mer med å tro at han var verdt nåden. Han jobbet i et forhatt yrke og det er grunn til å tro at han hadde sine svin på skogen. Han går hjem rettferdig for Gud. Han tålte å trenge nåden – så får vi håpe at han klarte å tro på at han var verdt den. Og gjennom det få kraft til å endre sitt liv.

Jesus sier en gang om en annen outsider: «Den som får tilgitt mye, elsker mye. Men den som får tilgitt lite, elsker lite.» Også der er det en fariseer som kommer i et dårlig lys. Om vi ikke erkjenner at vi feiler, svikter, er preget av synden både i oss og rundt oss, så blir det vanskelig å ta i mot nåden. Vi må tåle at vi trenger den. På den andre siden må vi øve oss i å tro at vi virkelig er verdt den, for at den skal kunne endre oss. Vi må tro på at nåden er Guds grenseløse kjærlighet. Til oss alle. Uten at vi kan gjøre oss fortjent til den. Jeg kan ikke gjøre noe som vil få Gud til å elske meg mer eller elske meg mindre. Nåden kommer ikke som en gave fra julenissen, etter spørsmålet: ”Er det noen snille barn her?” Da ville bots- og bønnedag være en grusom dag. Nåden er ingen belønning for vel utført tro. Nåden vet at ingen barn, ingen mennesker, er bare slemme eller bare snille. Nåden er gitt oss før vi har gjort noe som helst. Den er en kjærlighetserklæring som ledsager oss inn i verden. Samtidig må den tas i mot. Og det kan vi bare gjøre når vi vet at vi trenger den, og tror på at vi er verdt den. For eksempel ved å gå til nattverd litt senere og få nåden inn i kroppen gjennom vin og brød.

Her i Fagerborg menighet finnes det både ødeleggende erfaringer av en fordømmende, streng forkynnelse, og vonde erfaringer fra andres og egne svik og feiltrinn. Sånn er verden og vi. Hvis Gud skal få være Gud i mitt liv – da trenger jeg å holdes fast i spennet mellom tryggheten i at jeg er skapt i Guds bilde og grenseløst elsket som den jeg er og full av muligheter – OG at jeg og alt og alle er merket av synden. Jeg må tåle at jeg kjenner på  både ”lysten til det gode» og «lysten til det onde» i mitt hjerte, og derfor avhenger av Guds nåde og tilgivelse. Og jeg må tro at jeg får den.

Min egen overskrift over bots- og bønnedag er et kort dikt av den danske poeten Helle Søtrup: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.» Nåden elsker frem det gode i oss. Styrken som har rom for svakheten. Rausheten som rommer vissheten om egne mangler. Selvtilliten som vet å være takknemlig. Tryggheten som ikke har nok med seg selv.

Men da må vi våge å kjenne på angeren. Hva angrer vi på? Det kan være mye forskjellig. Det kan være store og små ting. Men det er viktig å kjenne på den. Nok til at vi tar de nødvendige oppgjør med mennesker vi har gjort urett. Nok til at vi handler og snakker annerledes i neste valgsituasjon. Nok til at vi får en ny glede over Guds storhet og tilgivelsens gave.

Husk de to korsene mine, som jeg har fortalt om så mange ganger før: Jeg tar hver dag opp to kors – og henger dem rundt halsen. De oppsummerer egentlig hele livs- og trosprosjektet mitt og snakker også rett inn i Bots- og bønnedag. Det korset som henger nederst, har bildet av en korsfestet Kristus. Det minner meg på Gud korsfestet og til stede over alt der ondskap, urett og lidelse finnes. Vi er aldri alene. Det minner meg på mine egne mørkesider, og på alle de «korsfestede» rundt om i verden i dag. Vi må aldri slutte å bry oss.

Det øverste korset er tomt. Det trumfer. Det minner meg på kraften i oppstandelsen og i den guddommelige kjærligheten som ga seg selv til soning for hele verdens synder, og som i det er sterkere enn alt som truer og ødelegger livet.

Grønn Jihad

GRØNN JIHAD (tidl.publisert i VL)

Klimatoppmøtet i Paris før jul munnet ut i en avtale som gir muligheter – men som ikke blir bedre enn vi gjør den til. De siste årene har nettopp klimautfordringene fått økt oppmerksomhet i det interreligiøse arbeidet – både fordi situasjonen er så alvorlig og stadig flere av oss innser det, og fordi dette engasjementet går på tvers av tro og livssyn.

De monoteistiske religionene har blitt anklaget for å ha bidratt til klimakrisen. Dels gjennom å understreke Skaperen som vesensforskjellig fra det skapte, og mennesket som forvalter av det øvrige skaperverket, og gjennom at våre hellige skrifter har tekster som i større og mindre grad synes å legitimere menneskers råderett over naturen. Det kan også påpekes at kristne og muslimer generelt ikke har vært spesielt engasjerte i miljøet i forhold til andre saker. Samtidig sier både muslimsk og kristen teologi at Gud er tilstede overalt, som skaper, befrier og livgiver, og at hele skaperverket vitner om Guds storhet og skjønnhet, og skal omgås med respekt og takknemlighet. Menneskets forvalteransvar blir understreket som nettopp det; et ansvar for å bruke våre evner, vår kunnskap, vår tilbedelse og våre ressurser på en måte som verner om skaperverket – inkludert våre medmennesker og oss selv. Det er en stor oppgave for dagens religiøse ledere, lærde og opinionsdannere å bidra til å: 1.Tydeliggjøre en grønn teologi – et miljøengasjement forankret i våre religioner, tekster og tradisjoner. 2. Fremme en grønn spiritualitet, der bønner, liturgier, sanger og forkynnelse inkluderer kjærligheten til og ansvaret overfor resten av skaperverket, og 3. Oppmuntre og veilede til konkret grønn trospraksis i hverdagen, slik at vi både individuelt og som religiøse fellesskap lever mest mulig miljøvennlig og bærekraftig.

Allerede i 1969 kom den første bispemøteuttalelsen fra Den norske kirke angående forbruk og miljø, og i 2008 ble det kirkelige nettverket «Skaperverk og bærekraft» etablert. De har nylig utarbeidet et teologisk og et klimafaglig grunnlagsdokument, med bred økumenisk oppslutning. På katolsk side er det nyeste bidraget pave Frans sin klima-ensyklika fra 2015. På muslimsk hold ble The Islamic Foundation for Ecology and Environmental Sciences – IFEES – etablert på midten av 80-tallet, og har siden 90-tallet fått en stadig sterkere stemme. I Norge er undertegnede imam klimansvarlig i Islamsk Råd Norge (IRN), og har tatt initiativ til Grønn Jihad – et interreligiøst nettverk av miljøengasjerte individer og organisasjoner; bl.a.Islamsk Råd, Norges Kristne Råd, Initiatives for Change og Kirkens Nødhjelp.

Grønn Jihad innebærer krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme er sterke og ladete ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terrror – ikke med religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv. Og selv om religiøs ekstremisme idag utviser en ekstrem brutalitet og råskap og må tas på største alvor, bygger forbruker-ekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og tydeliggjøre en religiøs forankring. Nettverket har blant annet som mål å bidra til møteplasser som kan fremme dialog og samarbeid rundt klimautfordringene, på tvers av religion og livssyn, og se på flyktningesituasjonen i sammenheng med disse utfordringene.

Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende føringer for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til. De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis vi klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår tro, gir det et enormt mobiliseringspotensiale, både nasjonalt og internasjonalt. 

De fire prinsippene som i følge Fazlun M.Khalid, IFEES grunnlegger og leder, utgjør basis for muslimsk miljøengasjement, er prinsippene om enhet, skapelse, balanse og forvalteransvar. Enheten peker på at Gud er èn og gjør seg til ett med sitt skaperverk. Skapelsesprinsippet understreker skaperordningen og menneskets naturlige plass i denne. Prinsippet om balanse rommer en forståelse av en gudskapt dynamisk balanse som holder verden sammen og ikke må ødelegges. Og prinsippet om forvalteransvar fastholder menneskets særlige ansvar for sine medskapninger og skaperverket som helhet. Det er klare paralleller fra disse prinsippene til kristen skapelsesteologi, selv om tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, inkarnasjonen (at Gud ble menneske), korsfestelsen og oppstandelsen gir egne spesifikt kristne perspektiver også på grønn teologi. Og begge våre tradisjoner og hellige tekster understreker 1.skaperverkets vitnesbyrd om Guds storhet, mangfold og skjønnhet, 2.en ærefrykt for livet som gitt av Gud, 3.en forpliktende solidaritet med våre medskapninger, som tilsier en livsstil som ikke ødelegger for mennesker andre steder og framtidens generasjoner, og 4.en ikke-materialistisk innstilling til livet, som avviser dyrkingen av forbruk og fremmer nøysomhet, måtehold og takknemlighet.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem. Vi har en lang vei å gå  og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn Jihad – så la oss gjøre det vi kan og samtidig legge alt i Guds hender.

Imam Ibrahim Saidy, klimaansvarlig – Islamsk Råd, Imam komiteen og initiativtaker /styreleder Grønn Jihad.

Sokneprest Sunniva Gylver, aktiv i den tverrkirkelige Korsveibevegelsen og det kirkelige nettverket Skaperverk og Bærekraft.

Preken – om trosvaner og kjærlighetsvaner

PREKEN

Dette hellige evangelium står skrevet hos Johannes, i det 7.kap.:

«Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud eller om jeg taler ut fra meg selv.»

Vi prester velger altså ikke tekstene vi skal preke over. Det er ikke alltid like lett å skjønne tankegangen bak hvilke tekster som er valgt ut til de enkelte søndagene i kirkeåret, eller kombinasjonen av dem. Det jeg kan se som en slags felles rød tråd i dagens tre tekster, handler om bud og leveregler for det kristne livet, om gode og dårlige valg, og om forholdet mellom teori og praksis. Jeg tenker det handler mye om vaner – gode trosvaner.

Det virker som folk flest synes det er både legitimt og beundringsverdig å satse målrettet og ofre mye for å realisere seg selv gjennom jobb og karriere eller visse hobbyer. En Ingebrigtsen, Northug eller Bjørgen innen idretten, eller kollegaen som satser alt på å perse i Birken, kan bli gjenstand for beundring og respekt.

Derimot opplever jeg ikke at vi er tilsvarende opptatt av å satse og ofre i forhold til to andre områder i livet, som jeg tenker har enda mer å si for hvordan vi har det: Relasjonene våre og troen eller livssynet vårt.

Er vi villige til å bruke tid, krefter og øvelse på å bli en bedre kjæreste, forelder, venn eller nabo? Er vi villige til å bruke tid, krefter og øvelse på å utforske tro og øke vår eksistensielle beredskap – finne mer ut av hva som gir livet mening og retning og hva vi bygger livet vårt på? Min erfaring er at nettopp det – troen og livssynet vårt og relasjonene våre, betyr mest for hvordan vi har det, både i hverdag og krise. Kanskje kan denne dagens tekster få utfordre oss på nettopp det? Bruke tid, krefter og øvelse på relasjoner og på tro.

Da er gode vaner et nøkkelord. Og gode vaner handler ikke bare om å høre, men å gjøre. Bare på den måten kan kjærligheten og troen bli mer robust, få konsekvenser, sette seg i kroppen. Ikke bare høre kloke tanker om hvordan vi pleier kjæreste- eller venneforholdene våre eller nærer troen. Men GJØRE kjærlighet og GJØRE tro. Ikke bare av og til, men hver dag.

Hvordan da? Gjennom å sette av tid til Gud og tid til de menneskene som er viktige for oss. Gjennom å utforske og lytte til kloke folk på feltet. Gjennom å lage gode kjærlighetsvaner og gode trosvaner. Det kan handle om daglig å sende varme meldinger til kjæresten gjennom mange år, ha noen felles prosjekter, komme tidlig hjem og lage middag, hjelpe en sliten venn med flytting. Det kan handle om å be en bønn i dusjen hver morgen, gjøre korsets tegn og be bordbønn før maten, ha fem minutters stillhet hver kveld, eller prioritere gudstjenesten på søndags formiddag.

Kanskje er noen av oss vokst opp med en overdose streng og dømmende kristendom – eller i hvert fall myten om den. Der budene og forbudene kom tett som hagl, og det viktigste var å ha sitt på det tørre overfor Gud. Da kan vi kanskje trenge å utforske friheten og rausheten i troen mer enn reglene. Da er kan hende det viktigste å få med seg i dag det dåpsbarnet Ada Eline minner oss på: At kjernen i evangeliet er at Gud kommer til oss alle med sin frelsende kjærlighet og nåde, uten at vi presterer eller gjør oss fortjent til noe som helst. At vi faktisk ikke kan gjøre noe for at Gud skal elske oss mer eller elske oss mindre. Frelsen og redningen, for oss og for verden, er Guds verk. Vi kan bare ta imot – si ja til Guds ja, og motta løftet om at Gud vil være med oss alle dager og alle slags dager. Du er aldri alene.

Men noe annet er like sant: At livgivende bud og regler kan gjøre livet godt for oss og menneskene rundt oss. De kan hjelpe oss å ta gode valg, sette nødvendige grenser og skape gode vaner. De kan få troen og kjærligheten til å sette seg i kroppen og merkes for våre omgivelser på helt nye måter. Valgfrihet er viktig og godt. Men når vi har ekstremt mange valg – og vil HA valgene mer enn å TA dem, fordi det da blir færre valg igjen – da kan vi bli så slitne av alle valgene at vi tar dårligere og mer kortsiktige valg. Gode vaner kan hjelpe oss å hvile i noen gode valg, så vi har krefter til de mange andre små og store valgene gjennom dagen. Dessuten: Noen ganger er ikke følelsene så sterke eller troen så stor. Da kan det faktisk være godt å hvile i noen gode vaner – de kan av og til bære både oss og troen og kjærligheten. Den Gud som elsker, elsker, elsker oss uansett, utfordrer oss også radikalt på å elske Gud og våre medmennesker som oss selv. Da trenger vi ikke bare troens og kjærlighetens skippertak sånn en gang hvert jubelår. Da trenger vi gode hverdagsvaner. En kompis av meg kommer ut med ny bok i disse dager: «Kunsten å forme livet.» Hovedbudskapet er at vi blir det vi gjør, og at derfor er de gode vanene så viktige. De former og endrer oss. «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud eller om jeg taler ut fra meg selv,» sa Jesus i teksten vi hørte. Enkelt sagt: Den som følger Jesus skal få se Gud. Praksis mer enn teori.

I teksten fra det gamle testamentet ble det understreket at budene Gud ga til folket ikke var verken ufattelige eller langt borte fra hverdagen deres: «Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.15 Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde.» Jeg får jo lyst til å si at SÅÅÅÅ svart-hvitt er valgene vel ofte ikke? Men det er et alvor over hvem eller hva vi lar ta Guds plass i våre liv. Gud i våre liv er det vi setter høyest, det vi søker og jager etter, lener oss på, bruker tiden, kreftene, talentene og pengene våre på. Det vi i praksis velger – uansett hvordan teorien vår ser ut. Det bør være en Gud som er verdt å dyrke. Da kan vi trenge gode vaner for å la Gud være Gud i våre liv – ikke bare i teorien, men i praksis.

Dere foreldre til Ada Eline kommer helt sikkert til å lære henne noen gode vaner – de fleste foreldre gjør det. Ha på lue om vinteren, si takk for maten, ha nøklene på en fast plass, ta tran og fluor, eller gå på tur i marka. Hvis Ada Eline og vi andre skal oppleve at troen blir en viktig del av plattformen i livet, trenger vi også gode trosvaner. Vaner som planter troen midt i livet og hverdagen.

Denne helgen har den tverrkirkelige Korsvei-bevegelsen festivalfraspark her i Fagerborg kirke. I går var vi samlet 40 stykker her, fra 0 til 70 år, for å planlegge festivalen sommeren 2019. Korsvei har vært mitt åndelige hjem siden 1994, og vi jobbet fram fire veivisere som har vært mitt kompass siden. De sier: Søke Jesus Kristus – bygge fellesskap – leve enklere – fremme rettferdighet. Disse veiviserne har jeg levd med i tretti år. Jevnlig har jeg spurt meg selv: Hvordan søker jeg JK, bygger fellesskap, lever enklere og fremmer rettferdighet? Hva hindrer meg i å gjøre det?

Nettopp disse spørsmålene har skapt noen trosvaner hos meg. Fordi jeg ellers ikke klarer å gi troen og kjærligheten den plassen i livet mitt som jeg vil det skal ha. Det er så mye som skal gjøres, så mange stemmer som roper så høyt, så mye jeg har lyst til, så mange ting jeg er redd for å gå glipp av….. Derfor trenger jeg disse spørsmålene og trosvanene, som gode rammer for hverdagen min.

Hvor og hvordan søker jeg Jesus Kristus? Over alt, egentlig. Gjennom gudstjenestens vin og brød, musikk, ord, bønn og stillhet. Gjennom å snakke med kloke mennesker om tro. Gjennom å gjøre korsets tegn, få daglig bibelord på SMS, be en bønn i dusjen om morgenen, ha fem minutter stillhet om kvelden. Gjennom natur, kunst, musikk, bøker, lek, dans, en god treningsøkt. Gjennom å øve meg i de andre tre veiviserne: Bygge fellesskap med Gud, mennesker og kloden. Leve enklere, gjennom å ta noen store valg og hvile i dem. Fremme rettferdighet, gjennom å leve mer grønt og dele mer av det jeg har. Hvilke veivisere har du? Hva er dine gode vaner for å dyrke troen og kjærligheten? Det vil jeg gjerne høre:). Og husk: Start med å hvile i Guds nåde. Alltid.

Om smerte (på Filosofikafe i Kristiansand)

FILOSOFIKAFE KRISTIANSAND OKTOBER 2018

  • I kveld skal jeg innlede om et stort og krevende tema: SMERTE. På en måte vegrer jeg meg mot å stå her, relativt smertefri, og filosofere over et tema som preger livet til mange mennesker så brutalt – kanskje også for noen av dere her i salen. Det kan være så hårfine grenser mellom å snakke seg fram til større forståelse og anerkjennelse av smerte som fenomen og bedre håndtering av den – og en form for uforpliktende grafsing, kikking og feelgood-medfølelse i andres lidelse. Jeg kjenner at jeg blir veldig opptatt av at samtalen om smerte skal føre til noe konstruktivt, for at den kan forsvares. Et moralsk prosjekt. Mitt håp er at jeg kan bidra til refleksjon og samtale, som i sin tur kan gi oss hjelp til å håndtere både egen og andres smerte bedre. Som prest og sjelesørger handler det også om å være en tydelig kirkelig stemme, på et felt der det finnes både gode og dårlige kristne bidrag.
  • Hva tenker jeg på når jeg tenker på smerte? Smerten har mange ansikter – fysisk, psykisk, sosial, åndelig, eksistensiell smerte. Ofte er smerten sammensatt av flere eller alle disse. Og for meg er smerte knyttet til konkrete menneskeliv jeg kjenner godt, og noen sterke fortellinger jeg har lest.
  • Hva tenker jeg på når jeg tenker på smerte? Jeg tenker på to kvinner, som jeg har fulgt i mange år. Hver dag er en kamp med traumer, alvorlig sykdom, kroniske smerter, sårbart sosialt liv. Hver dag er preget av psykisk, fysisk, sosial og eksistensiell smerte. Usynlig og lavstatus smerte. Og dessverre ofte et nedbrytende møte med helsevesenet. Utfordringene er overveldende, og livet kan tidvis virke langt mer truende enn døden. Likevel leter de etter gode ting som kan gi livsmot, innenfor de harde rammene livet har gitt dem.
  • Hva tenker jeg på når jeg tenker på smerte? Jeg tenker på foreldrene jeg har begravet barn for og fulgt opp etterpå. Alt gjør vondt – hverdagen full av minner om barnet, ensomheten i å kanskje ikke ha noen andre venner som har mistet, det å være sammen med andres unger på samme alder, følelsen av annerledeshet, spørsmålene til Gud om hvorfor akkurat vårt barn. Og hvor er mitt døde barn nå? Smerten ved tapet av et barn er både eksistensiell, psykisk, sosial og for mange også svært fysisk.
  • Jeg tenker på smerte forårsaket av andres ondskap. Mennesker jeg har møtt, lyttet til, lest om, som har blitt påført ekstreme smerter på grunn av andres psykiske og fysiske vold, overgrep, tortur. Den smerten som forårsakes av at mennesker krenker, fornedrer, umenneskeliggjør andre mennesker.
  • Jeg tenker på venner som har opplevd uventede samlivsbrudd fordi partneren fant seg annen. Som opplever at de har mistet familien sin, drømmene sine, mye av den de tenkte de var. De må håndtere sinte og triste barn som skal venne seg til å ha to baser i stedet for èn, trangere økonomi, følelsen av å være vraket. Det gjør så vondt.
  • Jeg tenker på paret jeg viet før jul. Han var akutt alvorlig syk og hadde få uker igjen å leve. De ønsket å gifte seg før han døde. Han hadde store smerter, men strålte den dagen. Kirken var full av både sorg og glede.
  • Jeg tenker på barn av foreldre som ruser seg eller er voldelige. Barn som alltid har vondt i magen, som aldri forteller noe til noen, og som aldri vet hva de skal vente seg når de kommer fra skolen. Barns smerte blir ikke alltid tatt like mye på alvor som voksnes.
  • Jeg tenker på mine muslimske venninner som bruker hijjab, og som stadig opplever seg sett ned på, fremmedgjort, mistenkeliggjort og utstøtt fra det samfunnet de faktisk er vokst opp i. Det er sjelden de er redde – men det gjør vondt å være utenfor der man egentlig skal høre til, og sjelden bli sett som den man opplever at man er.
  • Jeg tenker på gamle mennesker jeg lever tett på, for eksempel moren min. Jeg leste nettopp om en undersøkelse hvor de hadde intervjuet 20 mennesker mellom 100 og 108 år gamle. Ingen av dem ville bli kalt gamle. Men når er vi gamle da? Jeg tenker at betegnelsen “gammel” er så smertefull at vi gjerne vil unngå den, helt til vi dør. Mange gamle opplever store tap – av venner som dør, av helse og aksjonsradius, av status og interesse fra andre. Av muligheten for å være selvhjulpen. Fysisk, psykisk, åndelig og sosial smerte. Det kan være brutalt å bli gammel, selv om alternativet er dramatisk. Også dette er ofte en glemt og usynliggjort smerte.
  • Og jeg tenker på den trivielle smerten, som kan synes liten og grå, som tilsynelatende har så liten grunn til å gjøre vondt, men som likevel gjør det. Og hvordan noen av oss trenger å bli utfordret på å bruke utestemme og uttrykke smerten tydeligere, klage litt mer – mens andre av oss kan ha behov for å bli konfrontert med at vi tar altfor mye plass med vår egen smerte og har lite rom og empati for andres.
  • Hvordan møter vi så smerten selv? Hva har vi med oss i møte med den?
  • Ikke ett svar, selvfølgelig – fordi vi er helt forskjellige mennesker, i mange forskjellige situasjoner, med ulike kulturelle settinger for hva smerte betyr og gjør med oss, og med forskjellige typer smerte. MEN hvis vi snevrer inn til en norsk kontekst, så synes jeg det er interessant at flere undersøkelser viser at nordmenns gjennomsnittlige egen-opplevelse av smerte er markant større enn i mange andre befolkningsgrupper det er naturlig å sammenlikne seg med, eller grupper som “objektivt sett” har det verre. Sier det noe om vår felles kulturelle bagasje? Hvorfor har vi det så dårlig når vi har det så bra? Her er noen antakelser, basert på egen erfaring og refleksjon, og møte med smerte hos mange andre:
  • Jeg opplever at en stor utfordring i det å håndtere smerte, er at vi oppdras/ oppdrar hverandre til å ha store forventninger til oss selv og til livet – hva vi selv skal prestere, og hva livet skal by oss. Et forbrukersamfunn på høygir definerer oss primært som produsenter og konsumenter, og gir lite verdi til den som ikke kan yte og nyte maksimalt. Vi skal både lykkes og være lykkelige – og det er vår egen feil om vi ikke klarer det. Vår bruk av sosiale medier kan forsterke både skamfølelsen over at vi selv ikke fikser det godt nok, og bitterheten over at livet ikke byr på det vi forventer. Min kloke gamle grandonkel kalte komparativ  – altså «høyere, bedre, rikere, større, penere» – for Djevelens bøyningsmønster. Det er mange sterke stemmer i vårt samfunn, som roper høyt om alt noen andre har, som vi må prestere, kjøpe, oppleve og fortjene oss til. Jeg tror ikke disse dynamikkene gjør oss bedre istand til å møte egen eller andres smerte.
  • Det finnes mange mennesker i Norge som har altfor mye erfaring med smerter av ulik type, som eksemplene jeg ga i starten. Men det er også mulig å vokse opp i Norge – “verdens beste land å bo i” – og være ganske skjermet for de fleste typer av smerte. Da blir vi kanskje også  dårligere rustet for å  håndtere smerten når livet slår? Har vi ikke annet ubehag enn et lite gnagsår, så kan det fylle oppmerksomheten. For meg er det tankevekkende at i den siste internasjonale undersøkelsen jeg leste om egenrapporterte lykke, ligger Norge på 13.plass, og 8 av de 12 landene som ligger foran, er latinamerikanske. Her er selvfølgelig bildet komplekst, og årsakene til slik rapportering mange. Jeg tror likevel ikke det kan bety at innbyggerne i disse landene er mindre fysisk og psykisk syke, eller at de opplever færre utfordringer eller konflikter. Hva handler det da om? Kan det handle om fellesskapet, synet på livet, hvordan «kulturen» forholder seg til både smerten og gleden?
  • Jeg opplever at mange av de som gjør seg smertefulle erfaringer i en norsk kontekst – enten i form av fysisk sykdom, overgrep eller tap, kjenner seg annerledes og ensomme. Kanskje ingen andre i familie eller vennekrets har liknende erfaringer. Vi lever generelt sett i en sekulær og rasjonell kultur, hvor det ikke så lett er rom for å klynge seg til en Gud i tunge tider. Samtidig huser Norge det som i hvert fall for noen år siden var Nord-Europas visstnok største alternativ-messe og vi har grenseløse muligheter for variert og alternativ behandling av ulike former for smerte – i den grad vi har råd til det. Hva skal vi prøve på? Alt dette jeg nå har nevnt, og sikkert andre ting også, kan være med på å forsterke ensomheten, skamfølelsen, bitterheten, avmektigheten i møte med smerten.
  • Hvordan møter troen og teologien smerten? Det er det selvfølgelig ikke ett, enkelt svar på. Jeg opplever at noen svar er livgivende, andre er destruktive eller lettvinte.
  • Når vi spør hvordan teologien møter smerten, vil mange av oss relativt raskt komme inn i det vi kaller Det ondes problem/ lidelsens problem. Hvordan kan det finnes en allmektig og kjærlig Gud, og samtidig en verden så full av lidelse og smerte og ondskap? Dette er det skrevet mange teologiske hyllemetere om, og i denne kveldens format er det umulig å gå i dybden på det. Det finnes ingen lettvinte, gode svar i møte med den all den konkrete lidelsen og smerten. Verden er ikke rettferdig. Livet går ikke opp. Derfor blir jeg mistenksom om troen og teologien alltid gjør det.
  • Jeg oppfatter verden og oss mennesker som både fantastiske og forferdelige. Som Bjørneboe visstnok sa: «Verden er full av stjerner og ekskrementer» – kosmisk skjønnhet, og drit og møkk. I et teologisk språk: Vi er både en gudskapt verden, med mennesker skapt i Guds bilde – og vi er mennesker og verden preget av det onde. Jeg tror Gud midlertidig begrenset sin allmakt – i rammene av blant annet det vi kaller naturlover – og skapte oss med en viss frihet – og at den friheten gir spillerom for både det gode og det onde i oss og i verden. Slik jeg tolker Bibelen og teologien, tenker jeg at det både finnes grunnlag for en posisjon som sier at «siden Gud er allmektig, er det en mening med alt, selv om jeg ikke ser den nå, og det prøver jeg å hvile i», og en posisjon som sier «jeg tror ikke det er en mening MED alt, men jeg tror og erfarer at Gud kan skape biter av mening I alt – midt i alt som er.» Den første posisjonen må imidlertid IKKE brukes til å møte andres lidelse og smerte på en  lettvint måte – DET har dessverre kirken gjort litt for ofte. På sitt beste har kirken vært og er et sted der vi synliggjør, anerkjenner, lindrer, reflekterer over og bekjemper ulike former for smerte. På sitt verste har kirkens folk selv påført mennesker ulike former for fysisk, psykisk, åndelig og sosial smerte. Også i form av å komme med lettvinte svar i møte med lidelsen.
  • Jeg tror altså mer på «mening I alt» enn «mening MED alt.» Som 16-åring opplevde jeg at min ett år yngre søster døde av anoreksi, etter fire års sykdom. Jeg opplevde at noen av de kristne jeg møtte, kom med lettvinte svar for å forsvare Gud og få ting til å gå opp. Det fikset jeg ikke. Kirken MÅ ha en ÆRLIGHETSTEOLOGI. Den dagen dødsannonsen for Gunvor sto i avisen, ringte en mann til oss. Han sa: Min kone døde av kreft samme dag som deres Gunvor. Hun hadde en barnetro. Selv har jeg aldri vært troende, men det dere skrev i annonsen, ga meg for første gang en bønn å be. Tusen takk. Der hadde vi satt inn et vers av salmedikter Svein Ellingsen: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp mot det ondes makt i verden.» Mannen kom i Gunvors begravelse med en blomst – jeg dro i konas begravelse med boka til Svein Ellingsen. Ikke mening MED alt, men erfaringen av at det kan skapes mening I alt.
  • I helgen, da jeg satt og forberedte dette foredraget, hadde jeg nettopp sittet med en tale jeg skal holde med utgangspunkt i et avsnitt av Jobs bok i Det gamle Testamentet. Det er mye å si om Jobs bok, men akkurat nå, skal jeg bare sitere noen vers fra kap.2 og 3: «Da Jobs tre venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham, hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for å sørge med ham og for å trøste ham. 12 Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet. 13 Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.»
  • Så langt, så vel. Veldig bra, faktisk. Vennene dro til Job, i stedet for å holde seg unna. De gråt, flerret kapper, kastet støv, og uttrykte sin fortvilelse og medfølelse. Og så satt de en uke sammen med ham i stillhet – bare var der, uten ord. Jeg har STOR tro på denne måten å være venner og kirke på. MEN – SÅ sviktet de. Etter en ukes stillhet begynte de å krangle med Job om at han måtte ha gjort noe skikkelig galt, siden han måtte lide så fælt. Moralen var jo at det gikk de gode vel og de onde dårlig. De falt for fristelsen til å komme med lettvinte svar for å få virkeligheten og teologien til å gå opp. Litt for mye teologi har gjort nettopp det. Jeg vil ikke gjøre det, verken her eller andre steder.
  • Kirken bekjenner en Gud som ble sveket, torturert og korsfestet. De første kristne opplevde harde forfølgelser og mange led martyrdøden. Fortsatt forfølges millioner av mennesker verden over for sin tro, blant dem mange kristne. Fysisk og psykisk smerte har derfor aldri vært kirken fremmed, og opp gjennom kirkens 2000-årige historie, har den vært del av menneskers liv gjennom sykdom og ulykker, konflikter, smerte og død.
  • Tro kan både minske og øke smerten. Minske gjennom: Gi trygghet, perspektiver, folk som orker å være der, en Gud å øse til, et håp om evig liv, et gudgitt menneskeverd uansett hva jeg kan produsere og konsumere. Øke gjennom: Tro kan øke smerten om den skaper frykt for straff og helvete, lettvinte svar som ljuger om livet, en tro på at når vonde ting skjer meg og mine så er det vår egen tro det er noe i veien med eller straff for noe galt vi har gjort – eller en åndeliggjøring som går ut på at om jeg bare sier at jeg er frisk i Jesu navn, så er jeg det, uansett hvordan det kjennes ut.
  • En gang til: Sunn tro kan være det beste av alt – usunn tro det farligste av alt, når smertene herjer. Ulike små og store smerter skaper ulike behov for ivaretakelse: Noen ganger er fysisk medisinsk behandling det aller viktigste, andre ganger er det viktigere å bli holdt rundt eller lyttet til, å bli inkludert i et fellesskap, få hjelp til å sortere situasjonen, få forbønn og salving. Og atter andre ganger blir det viktigste å bli distrahert eller utfordret, så vi får satt eget liv i perspektiv og får noe annet å tenke på.
  • Min opplevelse etter ulykken: Det viktigste for meg ble: 1.Sunn teologi/tro, som både ga meg rom for å øse ut uten å bli fordømt, trygget meg på at jeg aldri var alene, og holdt meg fast i et større perspektiv på egen smerte. 2.Verdens beste nettverk.
  • Kanskje for nerdene blant oss? Bibelen og smerten: 32 treff på ordet smerte/34 treff på ordet “lide” i den norske utgaven av Bibelen. Her kommer Bibelen og smerten oppsummert i 9 altfor enkle punkter:
  • 1.Syndefallet. I kapittel tre i 1.Mosebok, i forbindelse med syndefallet kommer smerten/skammen – som noe ondt (Eva/Adam)
  • 2.Utvandringen fra Egypt: Gud hører og ser folkets smerte – stiger ned og befrir. Bibelen beskriver mange slike erfaringer.
  • 3.Klagen: Mange av Bibelens bidragsytere forteller om smerte – øser ut til Gud – sykehuspresten Preben Kok: «skæld ud på Gud» (jfr.Salmene, Klagesangene, Job)
  • 4.Smertens mange ansikter: I Bibelen beskrives mange ulike former for smerte, både fysisk, sosialt, psykisk, åndelig. Jfr.for eks: “Den som sender hånlige blikk, volder smerte…” 
  • 5.Trosheltenes smerte: Jeremia, Job og flere – de frommeste rammes av smerter/helbredes ikke, like mye som andre – ikke “trosavhengig”.
  • 6.Domsprofetene og Paulus – smerte over det villfarne folket…. Smerte som dom og straff fra Gud (Sodoma/Gomorra). OBS! Kan misbrukes når det anvendes på ulykker/terror som skjer i dag.
  • 7.Fellesskapet: “Når ett lem lider, lider de andre med” (1.Kor.) – solidaritet i lidelse – fellesskap.
  • 8.Martyriet: Lidelse for sin tros skyld – sees som noe positivt (jfr apostlene, og Paulus sin torn i kjødet/kroppen, martyrene som glorifiserte martyrdøden… kan misbrukes! Må forstås i kontekst.)
  • 9.Håpet om frelse, lindring, nyskapelse: Gud frelser fra smerte og død: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åpb.21)
  • Bibelen og teologien betrakter altså smerte dels som ondt og uønsket, dels som uungåelig del av livet og troen, dels noe vi kan vokse og modnes av – og som noe som skal ta slutt en gang.
  • Tegnet for “krise”: Består av to tegn: “Fare” og “Ny mulighet.” Fellesskapet avgjørende for hva det ender med. Hva kan vi gjøre? Tåle å gå sammen med andre i deres smerte. Bekrefte og anerkjenne den usynlige kampen mange har, i et liv fullt av smerter. Holde fast på menneskeverd og livsverd, uavhengig av om man er frisk og har suksess.
  • Samtidig: våge å utfordre – med varsomhet! – der vi tenker at smerten er forårsaket av lite konstruktive perspektiver/holdninger. Kan være mye lindring for eksistensiell smerte i å arbeide for en «eksistensiell beredskap» (Piet Hein: «Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på.») – Viktig å ha et større prosjekt enn seg selv og sin egen selvrealisering. Viktig å snakke sant om troen og livet, og forsone oss med både smerten og gleden, livet og døden.
  • Amerikanske Emily Esfahani Smith (se TED-talk): 4 søyler for et liv med mening i en «culture obsessed with happiness»: Belonging – purpose – transcendence – storytelling. Tilhørighet – mening – transcendens – fortelling. Det kan være mye smertelindring i det.